Om uføretrygd, latsabber og vanskelige valg

Idag har jeg måttet ta et vanskelig valg som jeg tror alle med kroniske lidelser møter på før eller siden, nemlig om man kan og ikke minst bør studere eller jobbe like mye som før. I media snakkes det mye negativt om oss som går på uføretrygd eller vurderer å måtte gjøre dette. Vi blir fremstilt som skattesnyltere, latsabber og jeg vet ikke hva. At noen kan anklage andre mennesker for å ønske å gå på uføretrygd fremstår for meg som hårreisende. Særlig gjelder dette for oss som må gå på trygd i ung alder.

Uføretrygdede blir ofte kalt latsabber

Som 22 år og kronisk syk kan jeg med hånden på hjertet si at min største drøm i livet ikke er å være uføretrygdet. Snarere ønsker jeg å fullføre psykologutdannelsen min slik at jeg kan hjelpe andre, og bidra til både samfunnsutviklingen og til at enkeltmennesker får et bedre liv. Det er ingenting jeg ønsker høyere i livet enn dette, med unntak av å være frisk.

Som uføretrygded blir man stigmatisert og man får et betydelig innteksttap sammenliknet med inntekten man har i jobb. For ikke å snakke om at de fleste tar stolthet i å kunne arbeidet, og trives med arbeidet sitt. Arbeid gir livet mening, og det er et hardt slag å måtte innrømme overfor seg selv at man ikke er frisk nok til å kunne jobbe. Mange opplever dette som både skamfullt og som et meningstap i hverdagen. Det fører ofte med seg sosial isolasjon, og depresjon. Har man først falt utenfor arbeidslivet er veien tilbake lang, og det er ikke enkelt å finne en arbeidsplass som kan tilrettelegge.

Det er ikke uvanlig å bli deprimert ved tap av arbeidsevne

Det er med andre ord et hardt slag. Idag bestemte jeg meg for at jeg ble nødt til å kutte ut et fag, og at jeg må vurdere å ta studiet på 50% fremover. Jeg har endelig fått en diagnose, og trenger tid til utredning og behandling. Å ta et slikt steg føles stort ut. Det var jo ikke en del av planen. Jeg skulle jo være frisk. Ha et sosialt liv. Ha en ekstrajobb. Blogge om helt andre ting enn hvordan det er å ha en kronisk lidelse.

Jeg skulle ikke være 22 år, uten et behandlingstilbud fra det offentlige og muligens på vei mot et liv som uføretrygdet. 

Det er en surrealistisk situasjon, men det er realiteten. Og jeg vet at mange kan kjenne seg igjen. Derfor skriver jeg dette innlegget. Det er ok å være deprimert. Det er ok å føle på et nederlag. Det er det mange som gjør.

Men jeg må også nevne at jeg har håp om å bli bedre med tiden. Jeg gir ikke opp. Som en klok mann jeg kjenner sa til meg forleden dag: "Du er sterk. Det er bare å kjenne etter så oppdager du det".

Liker du det jeg skriver? Følg meg gjerne på facebook: www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk