Er det ikke rart, underlig, tragisk. At imorgen skal noen få livet sitt snudd opp ned. Imorgen skal et friskt menneske bli syk for resten av livet. En eller annen person, som snart skal legge seg. Sove. Drømme. Begynne dagen som normalt. Sette seg i bilen. Tenke på jobben, på været og middagen. Tenke på alt annet enn akkurat det som skal skje om timer, minutter, sekunder. Et bilkræsj. Plutselig, skal det skje. Uten forvarsel. Han skal tro han har kontroll, men det har han ikke. Timer, minutter, sekunder. På sekunder skal det skje. Han skal få en nakkeskade. Han skal strekke nakken akkurat litt for langt bak. Akkurat litt mer enn han tåler. Kraften. Kraften skal vinne. Strekke. Strekke. Strekke. På sekunder skal det skje. Og likevel. Likevel skal det gå minutter, timer, dager og kanskje måneder. År. Flere år. Før han skjønner. Før han skjønner at livet er snudd på hodet. At det aldri mer skal bli det samme. At han skal stange hodet i veggen. Ikke komme seg av gårde. At ingen skal høre ham. Se ham. At ingen skal vite, ingen skal forstå. Han skal bli sykere. Mye sykere. Det skal gå måneder, år. Men det skal skje. Gradvis, men likevel plutselig. Plutselig skjønner han. Livet er snudd på hodet.
I løpet av sekunder, skjedde det. Og det skal ta måneder. Måneder og år. Tiden. Tiden skal ikke være snill med ham. Men han skal reise seg. Reise seg. Og falle. Igjen og igjen skal han falle. Igjen og igjen skal han reise seg. Reise seg. Falle. Det skal bli en runddans, men han skal vinne. For han gir ikke opp. Det ligger ikke i hans vesen. Selv når han faller. Om igjen og om igjen. Så vet han dette. Om ikke annet, så vet han dette. Selv i verden uten garantier. I verden der livet blir snudd opp ned. Hver dag. For tusenvis av mennesker. Så vet han hvem han er. Han gir ikke opp. Det er hans eneste garanti. Og det skal redde ham. Igjen og igjen.
Igjen og igjen...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar