Kjære pårørende: kommentarene deres sårer, men jeg tilgir dere

Dette bildet som viser vanlige spørsmål pårørende og utenforstående pleier å stille fikk meg til å tenke. Jeg har fått så utrolig mange av disse kommentarene selv, og kjenner meg oppgitt nesten hver gang.

"Men du ser ikke syk ut"

(Neivel, da er jeg vel frisk da!)

"Men du hørtes så frisk ut på telefon"

(Det er da lov å være i godt humør selv om man føler seg ille?)

"Men dette er så viktig. Jeg synes du burde dukke opp" 

(Ehh, ja, jeg vet det er viktig.. jeg gjør ikke dette med vilje)

"Høres deilig ut å se tv-serier hele dagen"

(Ikke når man gjør det fordi man ikke orker noe annet)

"Du burde ikke stresse så mye, og du burde gjøre dette og dette og dette"

(Så flott at du har løsningen på mine omfattende helseplager!)

Bilde: www.serendipitycat.no

Du som er kronisk syk har sikkert fått høre en rekke av disse kommentarene selv? Tenkte meg det.

Jeg har lest en rekke innlegg fra frustrerte mennesker som ikke møter forståelse i samfunnet. Jeg har selv skrevet en rekke innlegg om det. Men denne gangen vil jeg faktisk si det motsatte av det jeg pleier å si. Denne gangen vil jeg, i stedet for å klage over disse menneskene, faktisk tilgi dem. 

Jeg har faktisk forståelse for de som ikke har forståelse for meg.

Det er nemlig utrolig vanskelig for mennesker som ikke er kronisk syke å forstå hvordan vi har det. Friske mennesker kjenner til akutt sykdom, men er vant til at det går over. De er vant til å leve livet sitt selv med en liten forskjølelse i ny og ne, og gå på jobb likevel. Mange som ikke er vant til å omgås kronisk syke har ingen forutsetning for å forstå hvordan vi har det. Og i tillegg hører de jo mange myter som er skapt av media. 

Det er ikke rart at pårørende forteller om mirakelkurer. Det er ikke rart de tror det skyldes stress. Og det er heller ikke så merkelig at de tror at vi kan presse oss til å klare det friske mennesker klarer. De vet bare det media forteller dem, og det de selv har erfart.

Dettte går oss på nervene. Det er fryktelig frustrerende. Men kan man klandre dem, sånn når det kommer til stykket? I tillegg har de jo gode intensjoner. 

De ønsker å hjelpe, og forstår ikke at kommentarene deres sårer. De forstår ikke hvordan vi har det, og jeg tror det er viktig at vi tilgir dem. Først og fremst for vår egen del. 

Det er så lett å skyve andre mennesker fra oss når vi føler at vi ikke blir forstått, noe som er veldig vondt både for oss selv og for våre nærmeste. Man kan risikere å bli bitter, føle seg misforstått og unngå å fortelle andre om hvordan man har det. 

Da er det viktig å minne seg selv på at andre mennesker stort sett vil en godt, at det ikke alltid er så enkelt for dem å forstå hvordan andre har det og at man noen ganger må vise tålmodighet. Det er frustrende, ja. Men det vil lønne seg i lengden. De som står deg nærmest vil gjøre det de kan for å forstå hvordan du har det hvis du prøver. 

Liker du dette innlegg?

Del det gjerne på facebook  eller legg igjen en kommentar :) <3

Følg også gjerne bloggen min på facebook: www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk