Ta gjerne turen innom :)
Håper vi ses der! :)
onsdag 15. oktober 2014
fredag 10. oktober 2014
Det skal straffe seg å være syk
Her er en liten gåte til deg som leser: Hvem er de aller fattigste i landet vårt?
En av de viktigste grunnene til at jeg er engasjert i politikk, er et ønske om at flere skal få mulighet til å mestre livet sitt. Javel? Og dette mener du at du får til ved å redusere inntekten til de sykeste og fattigste i samfunnet vårt?
Det er riktig at barnetillegget for noen kan bli mindre dersom regjeringens forslag blir vedtatt. Vi mener det er riktig å standardisere barnetillegget for å gjøre det mer lønnsomt å jobbe. Det hjelper ikke at det er lønnsomt å jobbe om man faktisk ikke har arbeidsevne. Regjeringen fremstiller uføretrygdete som en gjeng latsabber som foretrekker å gå på trygd fremfor å jobbe. Dette kunne ikke vært lenger unna sannheten. Uføre er for syke til å jobbe. Dette tiltaket straffer de som allerede ligger nede. De løper ikke raskere om dere pisker dem. Tror dere virkelig at fattigdom kurer kronisk sykdom? Hva slags tiltak er dette? Skal dere virkelig presse mennesker som ikke bør jobbe ut i arbeid ved å ikke gi dem noe valg?
Rett svar: De som er 100% uføre, har gjeld, er aleneforsørgere og har barn.
Ny gåte: Hvem taper mest penger på det nye statsbudsjettet?
Rett svar: De som er 100% uføre, har gjeld, er aleneforsørgere og har barn.
En siste gåte til deg som leser: Hvem tjener mest penger på det nye statsbudsjettet?
Rett svar: Alle med en inntekt over to millioner kr
Regnestykket blir altså som følger: Samlet vil de rikeste i landet tjene 36 000 kroner på det nye statsbudsjettet. Uføre med barn vil derimot tape like mye penger som de rikeste tjener inn.
Jeg vet ikke med deg, men sist gang jeg sjekket nasjonens moralske kompass pekte det mot at det er riktig å ta fra de rike og gi til de fattige, og ikke omvendt?
Heldigvis er det mange som har reagert på dette, som for eksempel alenemor og uføre Camilla Stensletten, som har skrevet en hjerteskjærende brev til statsministeren. Erna har tatt seg tid til å svare. I dette blogginnlegget har jeg valgt å kommentere på det hun svarer:
 |
| Å gjøre uføre fattige er som å piske den som ligger nede i håp om de løper raskere |
"Kjære Camilla,
Takk for at du deler historien din med meg. Takk for at du er så åpen om dine utfordringer i hverdagen. Ditt mot og pågangsmot er til inspirasjon for andre. Dette er jeg enig i. Noen må si ifra om dette ikke er greit.
Takk for at du deler historien din med meg. Takk for at du er så åpen om dine utfordringer i hverdagen. Ditt mot og pågangsmot er til inspirasjon for andre. Dette er jeg enig i. Noen må si ifra om dette ikke er greit.
En av de viktigste grunnene til at jeg er engasjert i politikk, er et ønske om at flere skal få mulighet til å mestre livet sitt. Javel? Og dette mener du at du får til ved å redusere inntekten til de sykeste og fattigste i samfunnet vårt?
Derfor prioriterer regjeringen tiltak for at vi skal ha et sikkerhetsnett i samfunnet som står klart når vi trenger det. Sikkerhetsnett? Du bryter jo ned sikkerhetsnettet ved å redusere inntekten til folk som ikke klarer å jobbe. Dette skaper mer utrygghet for dem enn noensinne.
Det er riktig at barnetillegget for noen kan bli mindre dersom regjeringens forslag blir vedtatt. Vi mener det er riktig å standardisere barnetillegget for å gjøre det mer lønnsomt å jobbe. Det hjelper ikke at det er lønnsomt å jobbe om man faktisk ikke har arbeidsevne. Regjeringen fremstiller uføretrygdete som en gjeng latsabber som foretrekker å gå på trygd fremfor å jobbe. Dette kunne ikke vært lenger unna sannheten. Uføre er for syke til å jobbe. Dette tiltaket straffer de som allerede ligger nede. De løper ikke raskere om dere pisker dem. Tror dere virkelig at fattigdom kurer kronisk sykdom? Hva slags tiltak er dette? Skal dere virkelig presse mennesker som ikke bør jobbe ut i arbeid ved å ikke gi dem noe valg?
I dag er det slik at man får et betydelig høyere barnetillegg som uføretrygdet enn når man går på arbeidsavklaringspenger. Det gjør at det for noen vil være mer lønnsomt å gå til uføretrygd, enn ut i arbeid.
Jo, men det er jo fordi at man som uføretrygdet faktisk har fått AVKLART at man ikke har arbeidsevne. Når man går på arbeidsavklæringspenger er dette enda uavklart. Og når det faktisk er blitt slåttfast at man er altfor syk til å jobbe skulle det da bare mangle om man ikke fikk ekstra med penger slik at barna slapp å vokse opp i fattigdom.
Det er også noen som kunne jobbet noe, men som kan tape penger på å være i arbeid på grunn av barnetillegget. Det er kanskje sant, men for mange er ikke dette tilfellet. At tusenvis skal straffes for at enkelte ikke tjener på å jobbe er helt feil strategi for å løse denne problematikken. Det må da finnes en løsning som ikke innebærer at tusenvis blir enda fattigere? Dette gjelder jo barn, Erna.
Jeg kan ikke love deg en annen løsning. Da håper jeg det norske folk ikke lover deg sin stemme.
Hilsen Erna Solberg"
---
Liker du det jeg skriver? Del gjerne innlegg, og følg meg på facebook: www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk
søndag 5. oktober 2014
Vi har fått et helsevesen som ikke tar imot kritikk
"Slutt! Nå er det nok. Jeg gidder ikke jatte med deg lenger, jeg orker ikke høre på sytet" skriver Eduardo "Doddo" Andersen til alle som klager over norsk helsevesenet. Han ber oss om å se det store bildet, som viser at helsevesenet har forbedret seg drastisk de siste tiårene. Begeret er visst ikke halvtomt. Eller halvfullt. Det renner over.
http://bloggivest.com/2014/10/03/det-store-bildet/
Skal vi høre på han? Skal vi slutte å syte? Jeg ser ingen grunn til det. Doddo overser nemlig en ørliten, men egentlig ganske stor detalj. Nemlig at forbedringen utelukkende gjelder akutt sykdom. Når det gjelder kronisk sykdom er tilstanden imidlertid en helt annen.
Norge har nemlig den høyeste forekomsten av kroniske smerter i Europa. Studier har også vist at disse plagene ofte holder seg stabile. Har du kroniske smerter nå er sannsynligheten derfor stor for at du har kroniske plager resten av livet.
MEN, som Doddo påpeker, kan du i det minste trøste deg med at du ikke dør av det! Legene skal redde deg når du får kreft. Eller hjerteinnfarkt. Du kan med andre ord se frem til et langt og smertefullt liv. På tide å dra frem partyhatten, og juble for det. Er du ikke så fryktelig fornøyd sier du? Da skal du bare holde kjeft. Ingen skal kritisere norsk helsevesen. Ingen skal kritisere norske leger. Glasset renner jo over for de med akutt sykdom! Da er det ikke særlig kult å ødelegge stemningen ved å være en kronisk festbrems og sytepave.
Kjære Doddo, jeg er en festbrems. Man blir ikke partystemning av å ha smerter over hele kroppen hele tiden. Man får ikke blitt med på dansen når man er kronisk utmattet. Jeg har vært inn og ut av legekontorene i syv år uten å få hjelp av norsk helsevesen. For meg er ikke begeret halvfullt. Det er ikke halvtomt en gang. Det er tomt. Rett og slett. Og min historie er ikke unik. Vi er tusenvis av mennesker som ikke får hjelp for våre kroniske helseplager. Vi er revmatikere, ME-pasienter, nakkeskadde, TMD-pasienter, fibromyalgiere, migrenepasienter som ikke får hjelp. Som får høre at vi innbiller oss langvarige, omfattende, alvorlige helseplager fordi det norske helsevesenet ikke klarer å ta imot kritikk. Eller som får høre at det ikke er noe å gjøre med det, selv om de samme lidelsene behandles i utlandet. Men, det norske helsevesenet er jo ufeilbart så hvorfor skulle det falle dere inn å se utover deres egne landegrenser og kunnskap?
Misforstå meg rett Doddo. Jeg er glad min bestefar overlevde det hjerteinnfarktet. Og at min tante ikke døde av brystkreft. All heder og ære til de som redder akutt syke. Men hva med kronikere?
Du ber oss om se det store bildet, men ser du egentlig helheten selv?
Kronisk sykdom er en av helsevesenets største utfordringer, for ikke å snakke om et av samfunnets største utfordringer. Sykefraværet kan ikke reduseres før helsevesenet setter fokus på behandling av kronisk sykdom. Livskvaliteten til tusenvis av mennesker kan ikke forbedres før norske leger lærer seg å ta imot kritikk.
Hører du?
Athene Bjerke
--
Følg bloggen min på facebook for oppdateringer :)
www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk
Takk til alle som deler innlegg :)
http://bloggivest.com/2014/10/03/det-store-bildet/
Skal vi høre på han? Skal vi slutte å syte? Jeg ser ingen grunn til det. Doddo overser nemlig en ørliten, men egentlig ganske stor detalj. Nemlig at forbedringen utelukkende gjelder akutt sykdom. Når det gjelder kronisk sykdom er tilstanden imidlertid en helt annen.
Norge har nemlig den høyeste forekomsten av kroniske smerter i Europa. Studier har også vist at disse plagene ofte holder seg stabile. Har du kroniske smerter nå er sannsynligheten derfor stor for at du har kroniske plager resten av livet.
MEN, som Doddo påpeker, kan du i det minste trøste deg med at du ikke dør av det! Legene skal redde deg når du får kreft. Eller hjerteinnfarkt. Du kan med andre ord se frem til et langt og smertefullt liv. På tide å dra frem partyhatten, og juble for det. Er du ikke så fryktelig fornøyd sier du? Da skal du bare holde kjeft. Ingen skal kritisere norsk helsevesen. Ingen skal kritisere norske leger. Glasset renner jo over for de med akutt sykdom! Da er det ikke særlig kult å ødelegge stemningen ved å være en kronisk festbrems og sytepave.
Kjære Doddo, jeg er en festbrems. Man blir ikke partystemning av å ha smerter over hele kroppen hele tiden. Man får ikke blitt med på dansen når man er kronisk utmattet. Jeg har vært inn og ut av legekontorene i syv år uten å få hjelp av norsk helsevesen. For meg er ikke begeret halvfullt. Det er ikke halvtomt en gang. Det er tomt. Rett og slett. Og min historie er ikke unik. Vi er tusenvis av mennesker som ikke får hjelp for våre kroniske helseplager. Vi er revmatikere, ME-pasienter, nakkeskadde, TMD-pasienter, fibromyalgiere, migrenepasienter som ikke får hjelp. Som får høre at vi innbiller oss langvarige, omfattende, alvorlige helseplager fordi det norske helsevesenet ikke klarer å ta imot kritikk. Eller som får høre at det ikke er noe å gjøre med det, selv om de samme lidelsene behandles i utlandet. Men, det norske helsevesenet er jo ufeilbart så hvorfor skulle det falle dere inn å se utover deres egne landegrenser og kunnskap?
Misforstå meg rett Doddo. Jeg er glad min bestefar overlevde det hjerteinnfarktet. Og at min tante ikke døde av brystkreft. All heder og ære til de som redder akutt syke. Men hva med kronikere?
Du ber oss om se det store bildet, men ser du egentlig helheten selv?
Kronisk sykdom er en av helsevesenets største utfordringer, for ikke å snakke om et av samfunnets største utfordringer. Sykefraværet kan ikke reduseres før helsevesenet setter fokus på behandling av kronisk sykdom. Livskvaliteten til tusenvis av mennesker kan ikke forbedres før norske leger lærer seg å ta imot kritikk.
Hører du?
Athene Bjerke
--
Følg bloggen min på facebook for oppdateringer :)
www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk
Takk til alle som deler innlegg :)
Aldri mer flink pike
Budskapet mitt med denne teksten er enkel: jeg er ingen flink pike mer. Og det trenger ikke du å være heller.
Vi hører stadig mer om flinke piker i media. "Flink pike" er et uttrykk som beskriver unge jenter som sliter seg ut fordi at de forsøker å være perfekte på alle områder. Personlig synes jeg at uttrykket er noe misvisende fordi det også finnes "flinke gutter", og fordi prestasjonspresset i dagens samfunn rammer alle aldersgrupper.
Perfeksjonsjaget og prestasjonspresset vi møter nå til dags fører med seg psykisk sykdom, og forverrer fysisk sykdom. Dette er helt klart noe vi må forsøke å endre på, og som blogger synes jeg det er fint å kunne bidra ved å skrive litt om meg selv.
Jeg pleide nemlig å være en flink pike. Da jeg var 16 år hadde jeg et stappfullt tidsskjema, og forsøkte å få tid til alt, helst samtidig. Venner, kjæreste, skole, trening. Jeg skulle ha de beste karakterene, ta vare på alle vennskapene mine, være en super kjæreste og ikke minst se bra ut. Dette ble jo fryktelig slitsomt, og jeg innså ganske raskt at jeg måtte få til en endring i livet mitt.
Som kroniker blir man ekstra preget av stress, og er derfor ekstra utsatt for å bli hardt rammet av flink-pike syndromet. Stress er aldri alene en årsak til omfattende, langvarig og alvorlige kroniske helseplager, men det kan være med på å forverre en tilstand og forskynde utviklingen. Dette er et viktig poeng for meg å få frem. Mange leger forstår ikke at en sykdom kan ha flere årsaker, og hvis pasienten er en "flink pike" eller "flink gutt" kan plagene lett bli avskrevet som stress. Ofte er det ikke så enkelt. For en kroniker er stress ofte "bensin på bålet", men ikke selve bålet om dere skjønner?
Uansett sier det seg jo selv at det ikke er spesielt lurt å helle bensin på flammene om man vil holde dem nede, og derfor må man ta tak i stress også. Det var nettopp det jeg gjorde det.
Det som gjorde at jeg innså at jeg faktisk har overvunnet flink pike- syndromet er at jeg svarte dette på spørsmål om hvilke ambisjoner jeg hadde for skoleåret: "Jeg skal gjøre det så dårlig som mulig, men godt nok". Det høres kanskje sjokkerede ut, men jeg mente det helt seriøst. Jeg er kronisk syk. Jeg har ikke like mye å gi som friske mennesker. Og ikke engang friske mennesker bør gi for mye av seg selv. Vi må tåle at vi ikke er perfekte. Vi må tåle det ubehaget det medfører. Og vi må lære oss å vektlegge det vi tross alt klarer, og det som tross alt er bra med oss.
Jeg har gått mange runder i meg selv for å komme dit jeg er nå. Det har tatt lang tid, men det er sannelig verdt det! På tross av at jeg aldri har vært mindre sosial, hatt dårligere karakterer, vært mindre velstelt osv har jeg aldri likt meg selv bedre enn det jeg gjør nå. Jeg har lært meg å vektlegge mine positive egenskaper, og le av de dårlige egenskapene. Selvfølelsen min er ikke lenger knyttet opp mot det jeg får til og ikke får til, men mot hvem jeg er som menneske.
Jeg liker meg selv. Jeg liker den jeg er som person. Hvor mange mennesker kan si det i Norge i 2014? Det tror jeg ikke er særlig mange.
Til deg som er flink pike eller flink gutt: Du trenger ikke være perfekt. Det er greit å senke skuldrene, og innrømme for seg selv at man faktisk er bra nok som man er.
----
Følg gjerne bloggen min på facebook:
www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk
Takk til alle som deler innlegg! :)
Vi hører stadig mer om flinke piker i media. "Flink pike" er et uttrykk som beskriver unge jenter som sliter seg ut fordi at de forsøker å være perfekte på alle områder. Personlig synes jeg at uttrykket er noe misvisende fordi det også finnes "flinke gutter", og fordi prestasjonspresset i dagens samfunn rammer alle aldersgrupper.
Perfeksjonsjaget og prestasjonspresset vi møter nå til dags fører med seg psykisk sykdom, og forverrer fysisk sykdom. Dette er helt klart noe vi må forsøke å endre på, og som blogger synes jeg det er fint å kunne bidra ved å skrive litt om meg selv.
Jeg pleide nemlig å være en flink pike. Da jeg var 16 år hadde jeg et stappfullt tidsskjema, og forsøkte å få tid til alt, helst samtidig. Venner, kjæreste, skole, trening. Jeg skulle ha de beste karakterene, ta vare på alle vennskapene mine, være en super kjæreste og ikke minst se bra ut. Dette ble jo fryktelig slitsomt, og jeg innså ganske raskt at jeg måtte få til en endring i livet mitt.
Som kroniker blir man ekstra preget av stress, og er derfor ekstra utsatt for å bli hardt rammet av flink-pike syndromet. Stress er aldri alene en årsak til omfattende, langvarig og alvorlige kroniske helseplager, men det kan være med på å forverre en tilstand og forskynde utviklingen. Dette er et viktig poeng for meg å få frem. Mange leger forstår ikke at en sykdom kan ha flere årsaker, og hvis pasienten er en "flink pike" eller "flink gutt" kan plagene lett bli avskrevet som stress. Ofte er det ikke så enkelt. For en kroniker er stress ofte "bensin på bålet", men ikke selve bålet om dere skjønner?
Uansett sier det seg jo selv at det ikke er spesielt lurt å helle bensin på flammene om man vil holde dem nede, og derfor må man ta tak i stress også. Det var nettopp det jeg gjorde det.
Det som gjorde at jeg innså at jeg faktisk har overvunnet flink pike- syndromet er at jeg svarte dette på spørsmål om hvilke ambisjoner jeg hadde for skoleåret: "Jeg skal gjøre det så dårlig som mulig, men godt nok". Det høres kanskje sjokkerede ut, men jeg mente det helt seriøst. Jeg er kronisk syk. Jeg har ikke like mye å gi som friske mennesker. Og ikke engang friske mennesker bør gi for mye av seg selv. Vi må tåle at vi ikke er perfekte. Vi må tåle det ubehaget det medfører. Og vi må lære oss å vektlegge det vi tross alt klarer, og det som tross alt er bra med oss.
Jeg har gått mange runder i meg selv for å komme dit jeg er nå. Det har tatt lang tid, men det er sannelig verdt det! På tross av at jeg aldri har vært mindre sosial, hatt dårligere karakterer, vært mindre velstelt osv har jeg aldri likt meg selv bedre enn det jeg gjør nå. Jeg har lært meg å vektlegge mine positive egenskaper, og le av de dårlige egenskapene. Selvfølelsen min er ikke lenger knyttet opp mot det jeg får til og ikke får til, men mot hvem jeg er som menneske.
Jeg liker meg selv. Jeg liker den jeg er som person. Hvor mange mennesker kan si det i Norge i 2014? Det tror jeg ikke er særlig mange.
Til deg som er flink pike eller flink gutt: Du trenger ikke være perfekt. Det er greit å senke skuldrene, og innrømme for seg selv at man faktisk er bra nok som man er.
----
Følg gjerne bloggen min på facebook:
www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk
Takk til alle som deler innlegg! :)
onsdag 1. oktober 2014
Når det å være syk blir det som er normalt
Det er sikkert flere av dere som har sett boktittelen "Frisk og kronisk syk"? Jeg har personlig ikke lest den, men tittelen fikk meg til å tenke.
Som kroniker blir det å være syk "normalt" og en del av hverdagen. Å være frisk, smertefri og energifull blir unormalt. Det er i grunn ganske absurd, men det er sånn det er. For friske mennesker er sykdom et avvik, noe som midlertidig setter dem ute av spill. Kronikeren må finne en måte å leve livet sitt på tross av kronisk sykdom.
Kronikeren er "frisk" fordi det å være syk er helt normalt, men syk fordi man tross alt har sin lidelse.
Jeg personlig har blitt veldig vant med å ha vondt et eller annet sted i kroppen hele tiden. For mine pårørende høres dette grusomt og utenkelig ut, men det er utrolig hva man kan bli vant til å leve med.
I sommerferien svarte jeg følgende da en kompis lurte på hvordan det gikk med helsa mi: "Ganske bra faktisk. I løpet av de siste månedene har jeg hatt hele TO dager der jeg ikke hadde vondt noe sted i kroppen". Han måpte bare. Lenge. Og ga ikke uttrykk for at det var en god nyhet i det hele tatt. Det er det jo egentlig ikke heller innså jeg omsider. I alle fall ikke for en frisk person.
På mandag morning var jeg veldig nær ved å besvime mens jeg lagde frokost. Jeg la meg sakte ned på gulvet, og ventet på at jeg enten skulle "forsvinne" eller at det gikk over. Og vet dere hva jeg tenkte på mens jeg lå der? Alt annet enn hva som kunne være galt, at jeg burde ringe legen, om det var noe alvorlig, hvor telefonen min var osv. Altså alt annet enn det et friskt menneske ville tenkt i en sånn situasjon. Jeg tenkte over at jeg egentlig aldri hadde tatt en god titt på taket før, og om det burde vaskes? I tillegg tenkte jeg også over at det ville vært veldig pinlig å bli funnet på gulvet kun iført en morgenkåpe.
Hva er galt med meg? Ingenting. Jeg er bare kroniker. Noen ganger svimer jeg av på kjøkkengulvet. Noen, svært få dager i året har jeg ikke vondt noe sted. Sånn er livet mitt. Lett er det ikke. Men sånn er det. Og det skal bli et liv av dette også! Vi gir ikke opp, sant? :)
Lik gjerne bloggen min på facebook for oppdateringer :)
www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk
Takk til alle som deler innleggene mine! Dere er supre! Og legg gjerne igjen en kommentar :)
Som kroniker blir det å være syk "normalt" og en del av hverdagen. Å være frisk, smertefri og energifull blir unormalt. Det er i grunn ganske absurd, men det er sånn det er. For friske mennesker er sykdom et avvik, noe som midlertidig setter dem ute av spill. Kronikeren må finne en måte å leve livet sitt på tross av kronisk sykdom.
Kronikeren er "frisk" fordi det å være syk er helt normalt, men syk fordi man tross alt har sin lidelse.
Jeg personlig har blitt veldig vant med å ha vondt et eller annet sted i kroppen hele tiden. For mine pårørende høres dette grusomt og utenkelig ut, men det er utrolig hva man kan bli vant til å leve med.
I sommerferien svarte jeg følgende da en kompis lurte på hvordan det gikk med helsa mi: "Ganske bra faktisk. I løpet av de siste månedene har jeg hatt hele TO dager der jeg ikke hadde vondt noe sted i kroppen". Han måpte bare. Lenge. Og ga ikke uttrykk for at det var en god nyhet i det hele tatt. Det er det jo egentlig ikke heller innså jeg omsider. I alle fall ikke for en frisk person.
Kronisk sykdom er ikke for pyser
På mandag morning var jeg veldig nær ved å besvime mens jeg lagde frokost. Jeg la meg sakte ned på gulvet, og ventet på at jeg enten skulle "forsvinne" eller at det gikk over. Og vet dere hva jeg tenkte på mens jeg lå der? Alt annet enn hva som kunne være galt, at jeg burde ringe legen, om det var noe alvorlig, hvor telefonen min var osv. Altså alt annet enn det et friskt menneske ville tenkt i en sånn situasjon. Jeg tenkte over at jeg egentlig aldri hadde tatt en god titt på taket før, og om det burde vaskes? I tillegg tenkte jeg også over at det ville vært veldig pinlig å bli funnet på gulvet kun iført en morgenkåpe.
Hva er galt med meg? Ingenting. Jeg er bare kroniker. Noen ganger svimer jeg av på kjøkkengulvet. Noen, svært få dager i året har jeg ikke vondt noe sted. Sånn er livet mitt. Lett er det ikke. Men sånn er det. Og det skal bli et liv av dette også! Vi gir ikke opp, sant? :)
Lik gjerne bloggen min på facebook for oppdateringer :)
www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk
Takk til alle som deler innleggene mine! Dere er supre! Og legg gjerne igjen en kommentar :)
søndag 28. september 2014
Forventningspress fra samfunnet gir kronisk dårlig samvittighet
Jeg kan nesten ikke tro det, men mitt forrige innlegg om pårørende ble delt over 100 ganger. Det er tydelig at jeg må ha truffet en nerve med dette temaet, og at det har engasjert mange. De siste dagene har jeg lurt på hva dette skyldes.
Jeg har egentlig kommet frem til en veldig enkel forklaring. Hvordan andre mennesker ser på oss, forholder seg til oss og oppfører seg mot oss er rett og slett veldig viktig for hvordan vi har det. Det er menneskelig og naturlig.
Helt fra vi er små møter vi andres forventinger, og de følger oss gjennom livet. Det forventes at vi skal kunne studere, arbeide, stille opp for våre nærmeste og ta del i det sosiale. Du skal ikke bryte en avtale, og du skal ikke gå glipp av barnas fotballkamper. Som frisk er dette en selvfølge. Som kroniker er det til tider helt umulig.
Det er vondt å ikke kunne møte andres forventninger. Og enda værre: det er vondt å ikke kunne møte forventningene du har til deg selv. Noen sier at friske mennesker har mange ønsker, mens syke mennesker bare har et ønske. Nemlig å bli frisk. Jeg tror ikke dette stemmer. Jeg tror syke mennesker har like mange ønsker som de friske, om ikke flere. De syke drømmer nemlig om å kunne gjennomføre helt vanlige ting, som å arbeide, stille opp for barna, gjøre husarbeid uten smerter osv.
Jeg tror mange kronikere sliter med dårlig samvittighet for at de ikke kan stille opp for andre mennesker på samme måte som før. Særlig gjelder dette mødre og fedre som så gjerne vil være der for barna sine. Men det gjelder også overfor venner, arbeidsgivere og kollegaer.
Man vil så gjerne, men man kan ikke. Kroppen kan ikke. Man har viljen og lysten, men smerter og utslitthet gjør det ofte umulig.
Å ha dårlig samvittighet er så klart unødvendig, men man får det ofte likevel. Å få kommentarer som "du ser ikke syk ut", "det er vel ikke så ille" eller "det må da gå an å ta seg sammen i noen timer" er virkelig ikke det man trenger i en sånn situasjon.
Jeg har hørt mange si at det som betyr mest for dem som kroniker er å møte forståelse hos andre mennesker. Det gjør det så uendelig mye enklere å takle dårlig samvittighet som følge av funksjonstap.
Mine beste venner er de som synes at det er ok å bryte en avtale. Selv ti minutter før den skal finne sted. Jeg er veldig glad i alle som synes det er greit å ikke gjøre alt etter boken. Vi som er kronisk syke følger nemlig en annen oppskrift enn resten av samfunnet. Helt ufrivillig. Og det må de friske aksepetere slik at de syke kan akseptere seg selv.
Følg gjerne bloggen min på facebook: https://www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk
Og takk til alle som har delt innleggene mine! Det er veldig hyggelig å se :)
torsdag 25. september 2014
En liten takk til deg som leser bloggen min :)
Jeg kan nesten ikke tro det men det er faktisk hele 104 stykker som har delt innlegget mitt på facebook de siste dagene, og over 2500 stykker som har lest innlegget mitt til pårørende!
Må nesten bare si tusen takk til alle som har vært innom og som har delt innlegg :D
Jeg har alltid hatt en drøm om å kunne skrive om viktige temaer og få være med på å påvirke. At jeg skulle få oppleve dette på tross av kronisk sykdom er nesten helt utrolig.
Jeg er veldig taknemlig, og håper dere liker innleggene mine. Legg gjerne igjen en kommentar om du har noe på hjertet. Kanskje du selv har en blogg om kronisk sykdom eller vil gjesteblogge her? Si ifra i så fall!
Klemmer fra Athene
PS, lik gjerne bloggen min på facebook for oppdateringer:
www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk
eller følg meg på twitter, brukernavn: kronisksyk
:)
Må nesten bare si tusen takk til alle som har vært innom og som har delt innlegg :D
Jeg har alltid hatt en drøm om å kunne skrive om viktige temaer og få være med på å påvirke. At jeg skulle få oppleve dette på tross av kronisk sykdom er nesten helt utrolig.
Jeg er veldig taknemlig, og håper dere liker innleggene mine. Legg gjerne igjen en kommentar om du har noe på hjertet. Kanskje du selv har en blogg om kronisk sykdom eller vil gjesteblogge her? Si ifra i så fall!
Klemmer fra Athene
PS, lik gjerne bloggen min på facebook for oppdateringer:
www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk
eller følg meg på twitter, brukernavn: kronisksyk
:)
Abonner på:
Innlegg (Atom)