Forventningspress fra samfunnet gir kronisk dårlig samvittighet

Jeg kan nesten ikke tro det, men mitt forrige innlegg om pårørende ble delt over 100 ganger. Det er tydelig at jeg må ha truffet en nerve med dette temaet, og at det har engasjert mange. De siste dagene har jeg lurt på hva dette skyldes. 

Jeg har egentlig kommet frem til en veldig enkel forklaring. Hvordan andre mennesker ser på oss, forholder seg til oss og oppfører seg mot oss er rett og slett veldig viktig for hvordan vi har det. Det er menneskelig og naturlig. 

Helt fra vi er små møter vi andres forventinger, og de følger oss gjennom livet. Det forventes at vi skal kunne studere, arbeide, stille opp for våre nærmeste og ta del i det sosiale. Du skal ikke bryte en avtale, og du skal ikke gå glipp av barnas fotballkamper. Som frisk er dette en selvfølge. Som kroniker er det til tider helt umulig. 

Det er vondt å ikke kunne møte andres forventninger. Og enda værre: det er vondt å ikke kunne møte forventningene du har til deg selv. Noen sier at friske mennesker har mange ønsker, mens syke mennesker bare har et ønske. Nemlig å bli frisk. Jeg tror ikke dette stemmer. Jeg tror syke mennesker har like mange ønsker som de friske, om ikke flere. De syke drømmer nemlig om å kunne gjennomføre helt vanlige ting, som å arbeide, stille opp for barna, gjøre husarbeid uten smerter osv. 

Jeg tror mange kronikere sliter med dårlig samvittighet for at de ikke kan stille opp for andre mennesker på samme måte som før. Særlig gjelder dette mødre og fedre som så gjerne vil være der for barna sine. Men det gjelder også overfor venner, arbeidsgivere og kollegaer. 

Man vil så gjerne, men man kan ikke. Kroppen kan ikke. Man har viljen og lysten, men smerter og utslitthet gjør det ofte umulig. 

Å ha dårlig samvittighet er så klart unødvendig, men man får det ofte likevel. Å få kommentarer som "du ser ikke syk ut", "det er vel ikke så ille" eller "det må da gå an å ta seg sammen i noen timer" er virkelig ikke det man trenger i en sånn situasjon. 

Jeg har hørt mange si at det som betyr mest for dem som kroniker er å møte forståelse hos andre mennesker. Det gjør det så uendelig mye enklere å takle dårlig samvittighet som følge av funksjonstap. 

Mine beste venner er de som synes at det er ok å bryte en avtale. Selv ti minutter før den skal finne sted. Jeg er veldig glad i alle som synes det er greit å ikke gjøre alt etter boken. Vi som er kronisk syke følger nemlig en annen oppskrift enn resten av samfunnet. Helt ufrivillig. Og det må de friske aksepetere slik at de syke kan akseptere seg selv. 

Følg gjerne bloggen min på facebook: https://www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk

Og takk til alle som har delt innleggene mine! Det er veldig hyggelig å se :)