En
statsministers holdning
Under
valgkampen hørte jeg statsminister Erna Solberg si noe som gjorde
meg, en ung jente med kroniske smerter, oppriktig bekymret.
Uttalelsen skjedde i forbindelse med en diskusjon om at en stor del
av sykefraværet i norsk arbeidsliv skyldes psykiske lidelser, og lød
som følgende: "Ofte går man til legen med en vond skulder, men
så er det egentlig bare det at man ikke trives på arbeidsplassen".
Sannsynligvis
er du ikke enig i at dette utsagnet gir grunn til bekymring. Sjansene
er store for at du aldri la merke til det, og at du ikke synes det er
spesielt originalt eller på kanten. Det her du tar feil. Utsagnet
representerer et alvorlig problem blant behandlere av muskel- og
skjelettplager som svært få har lagt merke til og som stadig øker
i omfang. Hvis du ikke tror meg, vil jeg gjerne at du leser videre
heller enn å klikke deg ut som så mange gjør når de ikke er enige
i en artikkeloverskrift.
Min
historie
Jeg
var bare 16 år da jeg utviklet kronisk hodepine og i god tro fant
veien til fastlegen som fastlo at dette skyldes stress og ingenting
annet. Jeg var jo ung og dermed "imun" mot all slags
sykdom. I tillegg var jeg et hardarbeidende medlem av "generasjon
perfeksjon". Så klart skyldes dette stress. Lite ante jeg om at
leger også var mennesker, som gjør feil og er har mangel i sin
kunnskap. Jeg vandret derfor hjem uten henvisning, resepter og med et
råd om å gå en tur i skogen.
Og
slikt gikk det til at jeg i tre år levde livet mitt med konstant og
uavbrutt hodepine. En stor belastning for et ungt menneske, men legen
hadde nå sagt at det skyldes stress og hvor enn jeg gikk fikk jeg
dette bekreftet. Øresmerter, lysømfintlighet, halssmerter,
øyesmerter, kvalme, svimmelhet - alt ble avfeid som innbilning og
symptomer på stress. Familien min trodde heller ikke at det var noe
annet enn stress, og jeg gjorde virkelig mitt beste for å stresse
ned. For stresset var jeg. Veldig stresset. Hvem hadde ikke blitt det
av å være uforklarig dårlig i ung alder, og stadig få forklart at
det ikke var noe som helst galt fysisk.
Da
jeg ble 20 nådde jeg bristepunktet. For meg lød det absurd at alle
disse symptomene utelukkende skulle skyldes stress. Derfor oppsøkte
jeg en klinikk i Oslo som hadde fått svært gode anmeldelser, og som
visstnok er et av de største fysikalske instituttene i Nord-Europa.
Den første behandleren jeg var hos forsto ikke hvordan en så ung
jente kunne ha så mange, kompliserte smerter i kroppen. Hun sendte
meg derfor til en manuellterapaut som hadde tatt kurs i terapi. Denne
behandleren antok helt uten fysisk testing av noe slag at plagene
mine skyldes stress. Jeg sluttet da behandlingen ikke ga resultater.
Etter
hvert ble jeg diagnotisert med TMD, en kompleks kjeveleddslidelse med
mange symptomer og like mange årsaker. På det fysikalske
instituttet fant jeg en behandler som hadde forsket på denne
lidelsen. Uheldigvis var også denne behandleren svært opptatt av
hvordan psykiske plager påvirker det fysiske. Hun antok straks at
symptomer hun ikke forsto seg på måtte skyldes stress. Ved en
anledning ba hun meg om å bite på en pinne for å undersøke
kjeveleddet mitt. Da opplevde jeg synsforstyrrelser og ble kvalm.
Overrasket spurte henne hva dette skyldes, og jeg fikk til svar at
svimmelhet og kvalme er psykiske symptomer, og jeg trolig opplevde at
vonde barndomsminner kom til overflaten. Jeg var målløs. Helt
målløs. Jeg har aldri følt meg så alene om å være syk og så
motløs som i det øyeblikket. Da jeg kom hjem fant jeg i en rapport
fra TMD-foreningen at synsnerven ligger svært nærme kjeveleddet, og
at press mot kjeveleddet derfor kan gi synsforstyrrelser. Det fantes
med andre ord en fysisk, mye mer sannsynlig og vitenskapelig
dokumentert forklaring.
Fra
den dagen ble jeg min egen behandler. Etter å ha lest uttallige
artikler om TMD forsto jeg at det var en mulighet for at den øverste
nakkevirvelen min var skjev og dette skapte press på muskelgrupper
både i nakke, rygg og hofter. Et besøk hos legen kunne bekrefte
dette, og etter behandling som rettet opp i virvelen opplevde jeg en
varig bedring.
Hva
som gikk galt hos de fleste behandlere
Jeg
har altså opplevd at alle behandlere jeg har vært hos har lagt mest
vekt på stress som forklaringsmodell. Få andre mulige årsaker er
blitt undersøkt. Som pasient har jeg oppdaget at norske behandlere
har en uheldig tendens til å kun se etter en hovedårsak, og nå om
dagen er mange behandlere veldig opptatt av hvordan stress påvirker
kroppen. Dette farger analysen deres, og gjør at de er ekstra
oppmerksomme overfor symptomer på stress, hvilket får konsekvenser
for pasientene deres. Særlig gjelder dette for oss som statistisk
sett ikke har en god "grunn" til å være syke, som unge
mennesker eller mennesker med psykiske lidelser.
Forskjellen
mellom underliggende og medvirkende årsaker
Det
er så altfor enkelt for en behandler å avskrive pasienter som
opplever stress. Dette gjelder spesielt dersom pasienten blir verre i
stressende perioder. Mange tar dette som et bevis på at stress er
årsaken til lidelsen, men dette er ikke gitt. Dersom symptomene blir
værre når man stresser kan dette ganske enkelt bety at stress
forværrer tilstanden, men ikke nødvendigvis er en direkte årsak.
Slik var det for meg. Som behandler må man alltid vurdere om det
finnes andre underliggende og medvirkende årsaker. I mitt tilfelle
spilte også dårlig lesestilling samt skjevheter i nakke og ben en
viktig rolle. Det fantes ikke en årsak og heller ikke en løsning.
Hadde jeg ikke innsett dette hadde jeg aldri vært så frisk som jeg
er i dag. Fremdeles jobber jeg hver dag med å endre min livsstil
slik at kroppen min har det best mulig.
Kunnskapsmangel?
Å
finne en behandler som kan hjelpe meg med å bli 100% frisk er svært
vanskelig. Fem år med sikkert 10 forskjellige behandlere har
etterlatt meg med et inntrykk av at det er kunnskapsmangel om muskel-
og skjelletplager i Norge. Nesten all informasjon jeg har lest om
muskellidelser er skrevet av utenlandske behandlere. I Norge er det
for eksempel svært liten kunnskap om TMD, og jeg har gang på gang
måttet forklare behandlere hva TMD er, selv om dette på ingen måte
burde være pasientens oppgave. Hva dette skyldes er ikke lett å si.
Mange muskel- og skjellettlidelser er nylig blitt anerkjent som
reelle lidelser, etter at man i årevis har nektet for at det kan
finnes lidelser som ikke viser seg på et vanlig røntenapparat eller
en blodprøve.
Jeg
mistenker at mange behandlere bruker "stress" som et løst
definert begrep, og en årsaksforklaring i tilfeller der deres egen
kunnskap ikke strekker til. Det er så klart mye enklere å skylde på
stress enn å innrømme at man selv mangler kompetanse. Det gjelder å
være kritisk når behandlere forsøker å forklare komplekse,
mangfoldige lidelser ved en årsak, og særlig dersom denne årsaken
er stress. Som pasient er det viktig å be behandleren forklare
nøyaktig og detaljert. Dersom behandleren ikke lykkes i dette, og er
svært diffus i sin forklaring er det etter min erfaring grunn til å
fatte mistanke. Skal man som behandler forklare alle symptomene til
en pasient ved kun en årsak bør man være temmelig sikker på sin
egen kunnskap og man bør kunne redegjøre for seg.
For
fremtiden ønsker jeg at behandlere av muskel og -skjellettplager
setter større fokus på at kroniske lidelser kan ha mange, ulike
årsaker. Det er viktig å stille krav til behandlere om en nøyaktig
og detaljert forståelse av pasientens symptombilde. Jeg håper at
behandlere som leser dette innlegget er villige til å legge bort
stoltheten sin, og lytte til kritikken som gis av sine pasienter. Vi
vet at dere gjør dere beste, og bedre kan det bli. Husk at man aldri
lærer dersom man alltid antar at man har rett.
Huskeliste
til Erna Solberg og alle andre..
Ja,
kjære statsminister, at skulderen er vond skyldes sikkert til en
viss grad stress, men husk at:
1.
En lidelse kan alltid ha flere årsaker
2.
En lidelse har alltid både underliggende og medvirkende årsaker
3.
En korrelasjon er ikke det samme som en direkte årsakssammenheng
4.
Søk alltid etter å avkrefte dine egne hypoteser - hvis ikke vil du
aldri oppdage at du tar feil
5.
Du vet ikke alt. Ikke avskriv en pasient simpelthen fordi du aldri
har hørt om plagene.
