Når det å være syk blir det som er normalt

Det er sikkert flere av dere som har sett boktittelen "Frisk og kronisk syk"? Jeg har personlig ikke lest den, men tittelen fikk meg til å tenke.

Som kroniker blir det å være syk "normalt" og en del av hverdagen. Å være frisk, smertefri og energifull blir unormalt. Det er i grunn ganske absurd, men det er sånn det er. For friske mennesker er sykdom et avvik, noe som midlertidig setter dem ute av spill. Kronikeren må finne en måte å leve livet sitt på tross av kronisk sykdom.

Kronikeren er "frisk" fordi det å være syk er helt normalt, men syk fordi man tross alt har sin lidelse.

Jeg personlig har blitt veldig vant med å ha vondt et eller annet sted i kroppen hele tiden. For mine pårørende høres dette grusomt og utenkelig ut, men det er utrolig hva man kan bli vant til å leve med.

I sommerferien svarte jeg følgende da en kompis lurte på hvordan det gikk med helsa mi: "Ganske bra faktisk. I løpet av de siste månedene har jeg hatt hele TO dager der jeg ikke hadde vondt noe sted i kroppen". Han måpte bare. Lenge. Og ga ikke uttrykk for at det var en god nyhet i det hele tatt. Det er det jo egentlig ikke heller innså jeg omsider. I alle fall ikke for en frisk person.

Kronisk sykdom er ikke for pyser

På mandag morning var jeg veldig nær ved å besvime mens jeg lagde frokost. Jeg la meg sakte ned på gulvet, og ventet på at jeg enten skulle "forsvinne" eller at det gikk over. Og vet dere hva jeg tenkte på mens jeg lå der? Alt annet enn hva som kunne være galt, at jeg burde ringe legen, om det var noe alvorlig, hvor telefonen min var osv. Altså alt annet enn det et friskt menneske ville tenkt i en sånn situasjon. Jeg tenkte over at jeg egentlig aldri hadde tatt en god titt på taket før, og om det burde vaskes? I tillegg tenkte jeg også over at det ville vært veldig pinlig å bli funnet på gulvet kun iført en morgenkåpe.

Hva er galt med meg? Ingenting. Jeg er bare kroniker. Noen ganger svimer jeg av på kjøkkengulvet. Noen, svært få dager i året har jeg ikke vondt noe sted. Sånn er livet mitt. Lett er det ikke. Men sånn er det. Og det skal bli et liv av dette også! Vi gir ikke opp, sant? :)

Lik gjerne bloggen min på facebook for oppdateringer :)
www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk

Takk til alle som deler innleggene mine! Dere er supre! Og legg gjerne igjen en kommentar :)