Vi hører stadig mer om flinke piker i media. "Flink pike" er et uttrykk som beskriver unge jenter som sliter seg ut fordi at de forsøker å være perfekte på alle områder. Personlig synes jeg at uttrykket er noe misvisende fordi det også finnes "flinke gutter", og fordi prestasjonspresset i dagens samfunn rammer alle aldersgrupper.
Perfeksjonsjaget og prestasjonspresset vi møter nå til dags fører med seg psykisk sykdom, og forverrer fysisk sykdom. Dette er helt klart noe vi må forsøke å endre på, og som blogger synes jeg det er fint å kunne bidra ved å skrive litt om meg selv.
Jeg pleide nemlig å være en flink pike. Da jeg var 16 år hadde jeg et stappfullt tidsskjema, og forsøkte å få tid til alt, helst samtidig. Venner, kjæreste, skole, trening. Jeg skulle ha de beste karakterene, ta vare på alle vennskapene mine, være en super kjæreste og ikke minst se bra ut. Dette ble jo fryktelig slitsomt, og jeg innså ganske raskt at jeg måtte få til en endring i livet mitt.
Som kroniker blir man ekstra preget av stress, og er derfor ekstra utsatt for å bli hardt rammet av flink-pike syndromet. Stress er aldri alene en årsak til omfattende, langvarig og alvorlige kroniske helseplager, men det kan være med på å forverre en tilstand og forskynde utviklingen. Dette er et viktig poeng for meg å få frem. Mange leger forstår ikke at en sykdom kan ha flere årsaker, og hvis pasienten er en "flink pike" eller "flink gutt" kan plagene lett bli avskrevet som stress. Ofte er det ikke så enkelt. For en kroniker er stress ofte "bensin på bålet", men ikke selve bålet om dere skjønner?
Uansett sier det seg jo selv at det ikke er spesielt lurt å helle bensin på flammene om man vil holde dem nede, og derfor må man ta tak i stress også. Det var nettopp det jeg gjorde det.
Det som gjorde at jeg innså at jeg faktisk har overvunnet flink pike- syndromet er at jeg svarte dette på spørsmål om hvilke ambisjoner jeg hadde for skoleåret: "Jeg skal gjøre det så dårlig som mulig, men godt nok". Det høres kanskje sjokkerede ut, men jeg mente det helt seriøst. Jeg er kronisk syk. Jeg har ikke like mye å gi som friske mennesker. Og ikke engang friske mennesker bør gi for mye av seg selv. Vi må tåle at vi ikke er perfekte. Vi må tåle det ubehaget det medfører. Og vi må lære oss å vektlegge det vi tross alt klarer, og det som tross alt er bra med oss.
Jeg har gått mange runder i meg selv for å komme dit jeg er nå. Det har tatt lang tid, men det er sannelig verdt det! På tross av at jeg aldri har vært mindre sosial, hatt dårligere karakterer, vært mindre velstelt osv har jeg aldri likt meg selv bedre enn det jeg gjør nå. Jeg har lært meg å vektlegge mine positive egenskaper, og le av de dårlige egenskapene. Selvfølelsen min er ikke lenger knyttet opp mot det jeg får til og ikke får til, men mot hvem jeg er som menneske.
Jeg liker meg selv. Jeg liker den jeg er som person. Hvor mange mennesker kan si det i Norge i 2014? Det tror jeg ikke er særlig mange.
Til deg som er flink pike eller flink gutt: Du trenger ikke være perfekt. Det er greit å senke skuldrene, og innrømme for seg selv at man faktisk er bra nok som man er.
----
Følg gjerne bloggen min på facebook:
www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk
Takk til alle som deler innlegg! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar