Et åpent brev til Norges helsevesen

Dette er et viktig innlegg. Et viktig budskap. Og jeg kan nevne hovedpoenget allerede nå: Vi trenger en mer nyansert debatt når det gjelder hvordan psykisk og fysisk helse påvirker hverandre.

Men denne artikkelen handler ikke om det du tror. Den handler ikke om det du liker å lese om. Det du liker å skylde på når du ikke forstår de symptomene andre mennesker lider av. Dette innlegget handler om et aspekt som ofte blir glemt i debatten. Det handler om hvordan fysisk helse påvirker psykisk helse. Det handler om legers arroganse og holdninger. Om pasienter som ikke tas på alvor. Og om et samfunn som elsker å forklare kroppslige plager vi ikke skjønner med "flink pike syndrom". 

Er du lege? Behandler? Psykolog? Vil du lese denne artikkelen selv om du ikke liker at jeg kaller deg arrogant? Er du villig til å vurdere det jeg sier selv om du innerst inne ikke tror på meg? Jeg håper det. I så fall sees vi i fremtiden du og jeg. I en bedre verden for pasienter "uforklarlige symptomer".

Vil du lese denne artikkelen selv om jeg kaller deg arrogant?

Først vil jeg be deg om å høre på min historie. Jeg var 16 år da hodepinen begynte. Stress mente legen, som kjente til at jeg arbeidet hardt på skolen. Klassisk flink pike syndrom, tenkte han. Og jeg godtok det. Jeg stolte på legen, for min mor har alltid sagt at legen kan hjelpe deg om du er syk. Men symptomene ga seg ikke selv om jeg stresset mindre. I stedet hopet de seg opp. Kjevesmerter. Nakkesmerter. Ansiktssmerter. Smerter i knær, hofter, bryst, føtter. Svimmelhet. Lysømfintlighet. Synsforstyrrelser. 

"Innbilning", sa legen. Og stress, så klart. "Stress?", sa jeg. "Ja", sa legen, som lever i en tid der stadig fler står frem med mentale lidelser. Der stadig mer forskning viser at stress er risikofaktor for å utvikle sykdom. Der aftenposten skriver om flinke piker som mister følelsen i hendene, og leger som ikke finner en objektiv årsak. 

I ettertid har jeg blitt diagnotisert med TMD. Dette er en lidelse du ikke vet noe om. Jeg ber deg om å tro på meg på tross av at du ikke kjenner til denne diagnosen. Jeg ber deg om å vurdere muligheten for at lidelser kan eksistere selv om du ikke har hørt om dem. Og at det finnes mennesker som har disse lidelsene og som du ikke klarer å hjelpe fordi du og kollegaene dine tror dere kan alt.

Enkelte leger tror de kan alt

Jeg vil at du skal vite at jeg er litt bedre nå. Ikke fordi at du trodde på meg, men fordi de andre gjorde det. De dere kaller alternative behandlere. Nei, de har ikke prøvd å tilkalle engler. Eller rense auraen min. De har sett på skjelettet mitt. Låsninger. Skjevheter. Og rettet opp i disse.  

Det var ikke alle yogatimene, turene i skogen og psykologtimene dere anbefalte som kurerte meg. For det var ikke bare psykisk. Stresset gjorde meg verre. Men det var ikke hovedårsaken. Den underliggende årsaken lå i kroppen. Men det skjønte dere ikke, for dere lette ikke i kroppen. Dere hørte at jeg var stresset, og tenkte automatisk at stress var roten til ondskapen. Jeg ber deg å vurdere muligheten for at pasienten kan være fysisk syk, og bli dårligere av stress på samme tid. 

Stress kan gi fysisk sykdom. Da kalles det psykosomatisk sykdom. Dette vet du allerede. Det er denne diagnosen du setter når kompetansen din og metodene dine ikke strekker til. Blir du provosert nå? I så fall vil jeg be deg vurdere muligheten for at du er menneske. At du ikke vet alt. At du noen ganger rett og slett er inkompetent. Og at metodene dine ikke kan avdekke alle fysiske tilstander. Jeg ber deg huske på at legevitenskapen slik vi kjenner den idag er ung, og at den enda har mangler. Og at "uforklarlig" kan avspeile din egen inkompetanse og arroganse. Er du tøff nok til å vurdere denne muligheten, eller velger du å beskytte din egen selvfølelse?  

Jeg ber deg om å vurdere muligheten for at den flinke piken faktisk er syk, og at du ikke kan hjelpe henne før du innser dette. Jeg er ikke sint på deg. For jeg vet at du er et menneske slik som meg. Og jeg har troen på deg, innerst inne. Alt jeg ber om er at du lytter til meg. Vi ses på legekontoret. 

Hilsen Athene

---

Følg gjerne bloggen min på facebook: www.facebook.com/kronisksykmenoptimistisk

Takk til alle som deler innlegg :)