Det verste som noen gang har skjedd meg

Livet. På godt og vondt. Alle oppturene, alle nedturene. Alle gangene man har vært motløs, alle gangene man har funnet håp. Det har skjedd meg mye godt, men også noe vondt. De som kjenner meg vil kanskje tenke at det verste som noen gang har skjedd meg var å utvikle TMD - tempomandibulær kjeveleddsdysfunksjon. TMD er en muskel-og skjelettlidelse som også rammer funksjonen til nervesystemet, og gir symptomer som kjevesmerter, hodepine, nakkesmerter, ryggsmerter for å nevne noe. Den er lite kjent i Norge, og derfor er det veldig vanskelig å få behandling. Mange lever med det i flere år, uten å bli bedre. Mange blir verre. Mange føler seg alene.

Jeg har levd med dette i fem år. Jeg har blitt verre. Jeg har følt meg alene. Jeg har TMD.

På tross av dette er ikke TMD det verste som har skjedd meg. Det aller verste som har skjedd meg er å miste håpet på at jeg noen gang skulle bli bra. Det var først da jeg traff bunnen. Jeg kan aldri huske å ha følt meg så ille noen gang som i mai i 2012, da jeg hadde vært hos legen for tiende gang uten å få hjelp. Jeg var 19 år, hadde hele livet foran meg og jeg var kroniker.

Dette er ikke et innlegg om å nå bunnen. Det er et innlegg om å gjenvinne håpet. Om å reise seg igjen. Om en lekse jeg har lært i livet, som jeg skal lære igjen og igjen til jeg vet at det er sant. Slik er det med det viktigste i livet. Vi glemmer det noen ganger, når vi møter motgang. Særlig når vi har det vondt glemmer vi det som til syvende og sist skal redde oss. La meg forklare nærmere.

Når man slutter å håpe, slutter man å bevege seg fremover. Man slutter å lete etter behandling. Slutter å prøve å forandre den situasjonen man er i. Man blir sliten. Lei. Og livet står stille. Det høres ut som en klisje - jeg tenkte lenge at det var det selv. Jeg forsto ikke innholdet i utsagn som "Uten håp har man ingenting". Helt til en kveld i november 2012, da jeg innså at jeg ikke hadde det vondt fordi jeg hadde smerter, men fordi jeg hadde gitt opp troen på at jeg skulle bli friskere.

Jeg nådde et punkt der jeg tenkte at jeg ikke kunne leve livet mitt med denne indre smerten lenger. Jeg innså at livet mitt faktisk ikke var vært å leve slik som det var da. Men jeg ville ikke dø - døden for meg har aldri vært noen løsning. Så i praksis hadde jeg bare et valg: å komme meg på beina igjen.

Veien har vært lang, men jeg satt meg et mål: om et år skulle jeg være betydelig bedre. Og det ble jeg - jeg satte meg inn i TMD, leste meg opp på nett, bestilte bøker og jeg tenkte over symptomene mine. Jeg lagde lister, tavler, jeg resonnerte og tenkte til deler av puslespillet begynte å falle på plass. Jeg forsto selv, uten hjelp av fra leger, hva som kunne være årsakene til plagene mine og hva som ikke var det.

Og innen et år hadde jeg gått fra å ha smerter i hele kroppen, til å ha smerter i halve kroppen! Jeg ble kvitt ryggsmertene mine, og mye av nakkesmertere samt hodepinen. Men det beste av alt: mye av energien min kom tilbake.

Jeg sliter fremdeles med symptomer, men jeg har et plan. Om nok et år skal jeg være bedre. Jeg nekter å gi opp håpet på at jeg skal få et bedre liv. Håpet gjør meg lykkelig. Håpet gir meg mot til å fortsette. Og om jeg så enda har vondt i kjeven når jeg er 80 år, så har jeg i det minste levd et lykkeligere liv enn om jeg hadde gitt opp for 60 år siden.

Hilsen Athene